1
«Samfunnet er som et skip; alle mann må være med å styre roret.»
Det er et sitat, og Petrus har det på en lapp på dataskjermen sin. Han har ofte undret seg, hva mente Ibsen egentlig med dette? Som regel er det jo bare én ved roret, eller én av gangen, og det å være rormann krever sin kompetanse.
Men, tenker han: Det fritar ingen om bord fra å følge med.
Han ser det for seg: et skjær i sjøen, der han selv lukker øynene eller ser en annen vei. Det var nok dette Ibsen snakket om.
2
Akkurat nå er det ikke sitatet han har i tankene, men dette som han sitter der på redaksjonen og skriver. Som absolutt har med samfunnet å gjøre, for det er der Petrus har sitt fokus, som politisk journalist i det han anser som landets viktigste avis.
Det startet med en melding på mobilen hans i går kveld. Den var fra en kollega som befant seg i Paris, på et fotooppdrag noe utenom det vanlige.
Det fulgte med et bilde som var mildt sagt oppsiktsvekkende.
Det kom også en liste med noen navn, og det er disse navnene han har sittet og lett opp informasjon på hele dagen.
For en gjeng! Hver især ikke så ulik disse han til stadighet befatter seg med, det være seg samfunnstopper, forretningsfolk, kunstnere og politikere -- slike som vet å markere seg og sitt. Det som gjør det så spesielt her, er konstellasjonen -- hvem som omgås hvem, og ikke minst hvorfor.
Han ser for seg et oppslag over flere sider, og forsiden, selvfølgelig, og noen fete overskrifter. Han ser for seg bildematerialet han er blitt lovet straks fotografen er tilbake.
Og han ser for seg reaksjonene hos en hel nasjon. Også internasjonalt.
For en sak!
3
Det dukker opp en melding på skjermen hans: «Hvordan er det med kildesjekk?»
Den kommer fra redaktøren, og det likner da ikke Arvo å fotfølge ham slik. Han har jo briefet Arvo. Enda «briefet» er en overdrivelse og noe som sjelden har vært nødvendig, fordi Arvo og han, de er én og samme tanke. Også dette er en overdrivelse, men ikke mer enn at Arvo nikker til det meste Petrus gjør, og at Petrus nikker til det Arvo mener han bør gjøre.
I dette tilfellet har han sagt til Arvo at han jobber med en artikkel, at det er noe som brått har kommet på, og at det involverer kollegaen og noe som kan få politiske konsekvenser.
4
Han sitter med artikkelen, og det er som om intet annet eksisterer. Han befinner seg i Paris, og han følger denne gjengen som han nå vet hvem er, og ser for seg noen ulike situasjoner.
Det er ingen av disse som har inntruffet, etter hva han vet, men det er slik disse folkene agerer. De forakter hverandre, men legger alt inn på ikke å vise det. Og allikevel: Det er noe som gjør at de søker sammen. Det er noe som gjør at de gjør det de gjør. Det handler om suverenitet, skriver han. Det handler om å være noe mer enn andre. Som vil si å ta avstand til andre, og som i bunn og grunn vil si å ta avstand til seg selv.
Men idet han skriver dette, kommer han i tanke om at slik er det også med ham selv, der han gjør som han gjør, tar avstand fra alt dette.
Jeg skal absolutt ikke gjøre vurderingen, tenker han; den må jeg overlate til leserne.
5
Nå hører han Arvos stemme bak seg i lokalet. Den brummende røsten som gjør Arvo til slik en godslig bamsefar. Jeg gleder meg til å vise deg artikkelen, tenker han. Du kommer til å rope hurra, her har vi det vi har ventet på, og mer til.
Og så vil Arvo komme med en utlegning om det ideologiske. At verden er som den er, beklageligvis, fordi folk som disse, og da ikke bare de i Paris, er som de er, ikke minst mot alle andre.
Hvor er den verdenen der vi anser oss alle som likemenn, vil han rope.
Hurra, vil Petrus svare da. Og ikke bare likemenn, vil han legge til, men likestilte kvinner og menn -- fattig som rik, svart som hvit.
Nettopp, vil Arvo si; dem glemmer jeg visst. Og så vil de le begge, for det vet de at Arvo ikke gjør, der han kjemper for ideen om menneskeverdet som trumfer alt.
6
Men Arvos stemme er ikke alene, der bak ham i det ellers jevne surret. Det er noen han snakker med, og de kommer begge nærmere.
En lys, klokkeklar stemme, og hvem er det? Vel, nå gjenstår det bare et lite komma. Han putter det på plass, og dermed er artikkelen klar. Så snur han seg, og der er Arvo, og sammen med ham, et ungt oppsyn med et par vidåpne øyne og et forsiktig smil. Og dette er Petrus, sier Arvo.
Petrus nikker forfjamset, reiser seg, strekker ut den ene hånden. Nomi, smiler hun.
Vår nye superfotograf, sier Arvo. Hun skal bli hos oss en stund.
Han sier det i en tone som lyder bestemt, men det er liksom ikke feste å finne i blikket hans. Mens i blikket hennes, der er det nærmest en liten fest. Og hva var dette, undrer han etterpå og kjenner seg med ett litt ute av balanse.
7
Han står foran døren til Arvos kontor, nøler. Hvorfor gjør han det?
Aldri ellers gjør han det. Men så banker han på. Det pleier han heller aldri å gjøre.
Arvo sitter der og stirrer på skjermen sin, men så ser han opp, og brummer et blidt hallo, helt som vanlig. Det med den nye fotografen, begynner Petrus. Ja, avbryter Arvo. Det skjedde jo fort.
Men vi trenger da ingen ny? Eller hva? Å joda, sier Arvo, og så får Petrus høre -- og er det mulig -- at den kollegaen som han venter skal komme med de høyoppløselige bildene og forklare ham mer om hva som skjedde i Paris, han har sluttet. Fikk gå på dagen, ifølge Arvo.
Headhuntet hals over hode, sier han.
Men, sier Petrus.
Ja, Petrus?
Det er da ikke slik det pleier å være ...
Og hvordan er så det, Petrus?
Og bare dette lille fra Arvo, litt spisse i utsagnet, det setter ham ut. Og hva er *det*; han får seg ikke til å spørre, og hvorfor ikke?
Og på vei ut, men for sent, husker han hva han egentlig kom for: dette med kildesjekken.
8
Han ringer ham opp, fotografen. For hva i huleste? Hei, Petrus ...
Du, det kan da ikke stemme, dette som jeg hører. At du er gått på dagen ...
Stemmen i den andre enden blir plutselig så tynn: Jo, jeg har allerede ...
Så blir det stille, og så mer bestemt: Det er noen offisielle greier ... Jeg kan ikke si mer nå ...
Hva faen, roper Petrus: Du går da vel ikke over til fienden ... Du kan ikke gjøre det, du ... Det blir stille rundt ham, det blir stille i den andre enden, og han tar seg i det; kanskje han har gått for langt? Han må roe det ned, rekke ut en hånd, hale ham inn ... Men til hva? For han skjønner det nå, at noe er blitt håndtert, og det i all hast, og at dette har å gjøre med det som skjedde i Paris. Det kommer ikke til å komme noen bilder, ei heller bli noen artikkel om denne saken som ikke bare involverer fotografen og ham selv, men også Arvo og altså denne lyse stemmen som plutselig dukket opp.
9
Alt dette som Petrus nå har skjønt, og som han allikevel ikke skjønner bæret av: For å skjønne slikt må det mer til enn at man blant lyng og mose oppdager former, farger, smak og lukt -- slike ting gjør man i ett sett uansett hvor mye på bærtur man er. Petrus kunne trenge ørnens blikk for å gjennomsøke landskapet. Og oraklets evne til å fremsi alt bakenforliggende. I stedet må han nøye seg med grøftegraveregenskapene som han tilegnet seg på journaliststudiet: Snu stein på stein og bygge varder underveis, så får veien bli til der en går.
10
Et anliggende for Petrus den siste tiden har vært «den omseggripende nedbyggingen av opparbeidede rettigheter i arbeidsforhold».
Han formulerte det for seg selv på denne måten. Han skrev: «Fra å være en tilrettelegging for økt konkurransekraft og fleksible muligheter til sysselsetting av nye ressurser, har det i tiltakende grad blitt den måten et samfunn organiserer seg på i en postmanuell verden.» Men et slikt språk, det er kun forklaringer og bortforklaringer som han leser og noterer seg og bestemmer seg for å undersøke, på samme måte som med det meste han stusser ved. Og nå: Den nye fotografen som skulle «bli hos oss en stund». Kollegaens avtale om «å gå på dagen». Hva slags forklaringer er det?
Det var ikke slik det var da landet skulle bygges, tenker Petrus, vel vitende om at slike tanker nok tilhørte et annet århundre. Da het det at du hadde rett til en fast ansettelse, og det fantes lønnssystemer og oppsigelsestid. Nå heter det «fleksible ordninger», og hva slags forpliktelser er det?